2009 vil kunne bli året hvor USA, med president Obama og utenriksminister Clinton i spissen, igjen blir motoren i et forpliktende internasjonalt samarbeid. Nest etter økonomisk krisehåndtering blir gradvis amerikansk uttrekning fra Irak og opptrapping i Afghanistan sentrale mål i første halvår, mens dragkampen om de største utgiftene og kuttene på klimakonferansen i København med stor sannsynlighet vil dominere andre halvår.

Det nye, erfarne utenrikspolitiske laget i Washington vet at det blir nederlag i Bagdad og Kabul, så vel som i København, dersom ikke de toneangivende internasjonale aktørene makter å samarbeide. Når titusener av amerikanske soldater roteres ut av Irak og tilbake til USA eller inn i Afghanistan, er utviklingen i og fra nabolandene avgjørende for om den nye politikken skal lykkes. Dersom Pakistan driver mot kaos, vil 25.000 nye amerikanske soldater i Afghanistan ikke få til noe som helst. Dersom det ikke blir bredere politiske avtaler på tvers av skillelinjene i Irak, vil USAs tilbaketrukne soldater erstattes av større iransk dominans.

I valgkampen la Obama, ikke uten kostnader, vekt på at vi nå må se diplomatiets tidsalder igjen i amerikansk politikk, etter katastrofal militær alenegang. Kretsen rundt den nye presidenten så lenge før de neokonservative i Bush-leiren at USAs økonomiske, politiske og teknologiske dominans er på hell. Innen EU har nye globale realiteter trengt seg på for lengst. Det blir nå gode tider for unge, kreative diplomater som snakker arabisk, kinesisk, persisk eller russisk. Både amerikanere og europeere må investere mer i et diplomati som definerer felles interesser og mest mulig samspill med voksende økonomiske og politiske stormakter, fra Kina og India til Russland og Iran.

Ingen har, paradoksalt nok, sett dette klarere enn USAs nye forsvarsminister, som beholdes i samme posisjon som under George Bush. Obama blir den åttende presidenten forsvarsminister Robert M. Gates har arbeidet for enten i CIA eller, som nå, i Pentagon. Han forvalter den største og mest dominerende militærmakten verden har sett. Hans budsjett og offensive militære evne er like omfattende som det resten av verdens 190 forsvarsministere disponerer til sammen.

Det var derfor en ganske usedvanlig tale Gates holdt på sitt gamle universitet i Kansas City i november 2007, der han ikke, som sine forgjengere, ba om økt militærbudsjett, men om ”en dramatisk økning av de sivile redskapene for nasjonal sikkerhet – diplomati, strategisk kommunikasjon, internasjonal bistand, frivillige organisasjoner og økonomisk gjenoppbygging og utviklingshjelp”. Talen fikk for liten oppmerksomhet både i og utenfor USA da den ble holdt, men vil nå forhåpentligvis kunne bli konkret politikk i en kongress og en administrasjon som demokratene kontrollerer.

Vi har de siste månedene hørt mye om hvor mye penger den rikeste milliarden i verden har tapt gjennom den dramatiske finanskrisen. Det er imidlertid de fattigste tre milliardene, som lever under tre dollar dagen, som vil rammes hardest av den globale krisen. De hundretalls millioner som de siste ti år ble løftet ut av den ytterste fattigdom fordi samfunnsøkonomien i Asia, Øst-Europa, Midtøsten og Latin-Amerika endelig fikk sitt løft, vil være de første som nå støtes ut i fornyet nød når eksportindustrier og råvarepriser er i fritt fall. Skal vi forsvare den globale sosiale framgangen, må ikke handelstiltakene bli mer proteksjonistiske eller bistanden reduseres for å forsvare noen arbeidsplasser i nord på bekostning av mange i sør.

I beste fall vil vi feire nyttår 2009–10 med en avtale fra København som styrer oss langsomt, men sikkert bort fra et klimasammenbrudd. I beste fall kan også nytt samarbeid i og rundt Irak og Afghanistan skape et nytt samarbeidsklima mellom de vestlige land og islamske og arabiske land. De alternative scenarioene er ikke lystelige. Diplomatiet må lykkes i 2009.