Av Jan Egeland

Hvem kan mest effektivt påvirke utviklingen i konfliktområder som Zimbabwe, Darfur eller Burma? Fra vårt ståsted på NUPI synes svaret betegnende for den nye verdensorden som gradvis avtegner seg: USA og Storbritannia, som har tatt de klareste posisjonene for radikal endring, har mindre innflytelse enn antatt, mens Kina, India eller Sør-Afrika, som er mest tilbakeholdne, har størst mulighet for å påvirke.

Vi er på vei fra en unipolar verden med USA som eneste supermakt, til en multipolar verden hvor fremtidens supermakter Kina og India, og regionale stormakter som Sør-Afrika og Brasil, får økende økonomisk og politisk innflytelse. Det er nødvendig å anerkjenne Beijing og New Dehli som viktige politiske tyngdepunkt, som må og vil ta sin del av den politiske og økonomiske byrdefordelingen i internasjonalt samarbeid. Like lite som USA kan komme bort fra sitt ansvar for å finne en fredelig løsning på Israel–Palestina-konflikten, kan Kina vike fra sitt ansvar for å presse på for fred i Darfur eller demokratiske reformer i diktaturstaten Burma.

Kina kan ikke i framtiden velge å framstå som ”observatør” og ”utviklingsland” når ansvaret for å løse verdens største utfordringer skal fordeles. Landet er den største investoren i Burma og det meste av Asia, så vel som i Sudan og det meste av Afrika. Landet har dermed et stort ansvar for å bidra til fredelige politiske løsninger bilateralt, så vel som i og gjennom FN.

FNs sikkerhetsråd må i framtiden reflektere de nye økonomiske og politiske realitetene og ikke verden slik den framsto etter den andre verdenskrig. Japan er den nest største bidragsyteren til FNs regulære budsjett. Bidraget er like stort som det samlede bidraget fra fire av de fem vetomaktene i Sikkerhetsrådet (Frankrike, Russland, Storbritannia, Kina), og bare litt mindre enn bidraget fra det mye større USA. Men likevel har ikke Japan, i likhet med Europas største land, Tyskland, fast sete i Sikkerhetsrådet. India, Brasil og Nigeria er blant de mest folkerike og innflytelsesrike landene i verden, men også de er uten et permanent sete i FNs mektigste organ.

I min FN-stilling holdt jeg mer enn to dusin orienteringer for Sikkerhetsrådet og så da og der at rådets eurosentriske sammensetning ikke bare virker fremmedgjørende for resten av verden, men også begrensende for effektiv multilateral handling. Når mindre innflytelsesrike nasjoner tar plasser som kunne vært besatt av viktigere land, får vi færre gulrøtter og mindre pisk i arbeidet med å endre verden.

Til tross for FNs foreldede struktur og arbeidsform er det håp om en renessanse for multilateral konflikthåndtering. De siste årene har nemlig vist hvor forgjeves og kostbar militær alenegang er. Siden 2003 har USA brukt over 500 milliarder dollar på sin krig og uferdige foreløpig mislykkede nasjonsbygging i Irak. Det er mer enn 20 ganger de samlede kostnadene til FNs nødhjelp, utviklingsarbeid, fredsbevaring, fredsmegling, miljøarbeid og demokratibygging i over hundre land i det samme tidsrommet.

Både supermakten og de framtidige supermaktene har merket seg at Irak er blitt symbol på unilateral impotens, samtidig som multilateralt samarbeid billig og effektivt har skapt stabilitet og fred fra Liberia til Angola og fra Sør-Sudan til det meste av Kongo.

Da jeg besøkte Kongo høsten 2003, sloss et dusin hærer fremdeles i øst. Fire millioner mennesker hadde mistet livet siden 1997. Da jeg igjen besøkte Kongo høsten 2006, så jeg, mot alle odds, store, positive forandringer. Mer enn to millioner av de tre og en halv millioner internt fordrevne flyktningene var blitt hjulpet hjem. En rekke militser var blitt avvæpnet. Hvorfor snudde det i Kongo? Maktene i Sikkerhetsrådet ble til slutt enige om en stor fredsopprettende FN-styrke og EU finansierte demokratiprosessen. FN-styrken fikk primært sine soldater fra afrikanske og asiatiske nasjoner – igjen et tegn på den nye, multilaterale verdensorden.